Passiv sonar eller hydrofonen, registrerer utelukkende lyd fra andre skip (eller lyder fra havdyr). Passiv lytting er hovedsakelig brukt av ubåter. dette fordi en ubåt lett kan avsløre sin posisjon ved bruk av aktiv utsendelse.

En passiv sonar prosesserer mottatt data, og viser nå i moderne tid på en skjerm hvor det er lagt opp i to akser (x: peiling, y: tid). Skjermen viser da i hvilken peiling det er støy som overgår normal støy i vannet. Operatøren kan da lytte i den peilingen, og ved hjelp av verktøy som lofar og demon analysere denne støyen. det operatøren da er ute etter er akslingsrate, bladrate, og annen klassifikasjonsrelatert informasjon. En dyktig operatør kan ved å bruke disse dataene kunne klassifisere et fartøy kun ved å høre støyen fartøyet gir ut i vannet. Dette fordi et fartøy kan gi en ganske unik signatur i vannet – da med en sammensetning av kjennetegn. dette kan være dieselsignatur, syngende propell, kavitasjon, antall propellblad, akslingstøy, flutter med mer. En virkelig dyktig operatør kan skille i utgangspunktet like fartøyer fra hverandre (fartøyer som er helt likt bygd, men gir ørsmå ulike differanser ut i vannet). Dette gjør da at ubåter, som i utgangspunktet er blinde, kan avgjøre hvorvidt et fartøy er vennlig, nøytralt, eller fiendtlig.